Påske

Vi avslutter mars i år med Den stille uke.

Påske, en tid for utfart. Da skal man på tur; i fjæra, skogen eller på fjellet. Påskefjellet er det noe som heter og da gjerne med ski på beina. I sekken skal man da ha appelsin, kvikklunsj og kanskje noen pølser man kan varme på bålet. Drikke til skal helst være Solo-brus, på boks. På termosen har man kakao. Dette er gjerne bilde av den perfekte påskeutflukten. I tillegg skal påska helst tilbringes på hytta hvor snøen ligger urørt utover et åpent viddelandskap. Høres veldig flott ut, men ikke helt hva jeg er vant med og min påske var og er godt på høyde med dette... 

Her hjemme, i Lofoten, har det for min del vært tur i fjæra som har vært tingen i påska. Turene rundt neset eller om man gikk utover fjæra, mot Hov. Hvilken vei man tok ble aldri bestemt før man var ved veiskille nedenfor gården hos mor og far. Fint var det uansett der man gikk å lette etter spennende ting havet hadde skylt opp. Garnkuler og ringer, rækved, skjell og bobbelurer. Tjelden som akkurat var ankommet nord for sommeren tvittret mellom steinene i vannlinja. Kanskje fikk man se storspoven som spankulerte oppe på marka hos far. Påsketid. Frisk sjøluft blandet med lukt av tang i fjæra var fornemmelse av vår. Disse turene endte ofte opp i hagen hos mor og far. De kom ut og man gikk gjennom hagen for å se; «her var det visst bynt å spire litt...» i blomsterbedet rundt rota. Far forteller at tjelden hadde vært i kasserollen flere ganger... "så der begynner den nok å ordne seg til snart". Kasserollen, en gammel aluminiums-kasserolle far spikret opp i røstet på drivhuset. Fast reirplass for tjelden om våren. Nå, etter drivhuset ble tatt ned, står den samme kasserollen fast i ett bord på samme plass som drivhuset sto. Fremdeles er denne forbeholdt tjelden. Småmåsen må ikke vise seg her. Den får holde seg på stolpen i svingen bortenfor hagen.

Om været var på godsiden ble det gjerne en kopp kaffe i hagen, saft på oss minste og kjeks hørte også med. Gode minner!

Var det hvit påske med nok snø i Hoven, ble det gjerne en tur opp i «fjellet». Da var kanskje også storfamilien samlet. Onkler, tanter, søskenbarn osv. Den blå ryggsekken med brune tøystropper ble henta fra boden nede. Mamma fylte den med grillpølser, sjokolade og drikke ++. Uansett hvor mye det var, så var det alltids plass i den sekken. Og så klart, noen ekstra kopper og fat i tilfelle noen hadde glemt, eller det kom flere bortom. På toppen av sekken ble det store blå ligge-/sitteunderlaget stroppet fast. Også bar det til «fjells». Noen på ski ned bakkene, men det jeg husker best er aking. Bortover-ski har aldri vært min greie. Nei, aking og aller helst på gulvbelegg. God fart og tilnærma null kontroll ned bakken, før det bar opp igjen på ny runde. Gode minner!

Hjemme var huset pyntet til påske. Julegardinene var erstattet med lyse lette gardiner, påskedukene var lagt på og pynten satt frem. Kyllinger, høner og haner. Egg og fjær i ulike farger og fasonger. Vinduspynten var som alltid egg som vi hadde malt. Disse hang mamma opp i vinduene hvert år med varlig hånd slik at ingen skulle bli knust. Innimellom den fine butikkpynten kom det noen steder frem noen «skrømmt» fra da man selv var stor på pyntproduksjon... Gjerne fra tiden i barnehagen. Malte pappkuler i eggekartong pynten med fjær. Påmalt noen abstrakte ansiktsuttrykk. Men med god fantasi og litt velvilje kunne man klart se at det var en kylling påtur ut av egget sitt. Abstrakt eller ikke, denne ble satt frem, hvert år.

Lørdag, påskeaften. Rundt barnetv-tid kom det alltid et vell-fylt påskeegg og på kvelden var det kylling på menyen. Helstekt kylling, pomfritt og salat og vi spiste i stua. Da gikk det underholdning på lørdagskveldene som hele familien fulgte med på. Nå var det også bare en skjerm i huset på den tiden, så valgene var ikke så mange. Men hvor fint det var. En skjerm, en underholdning ett samlingspunkt for hele familien. Gode minner!

Påskefrokost, 1. påskedag. Her var det alltid kokt egg. Vanligvis renska vi alltid eggene først, men på påskefrokosten skulle eggene settes på bordet i eggeglass med skallet på. Deretter brukte jeg, som den minste, å få tegne på hvert av eggene før de ble dekket til av selvsydde "eggskjulere". Usikker hva de heter, men som filthjerter man syr til jul var det det her sydd påskekyllinger i filt. Disse var åpen i bunn slik at man kunne sette de over egget på eggeglasset. Rundstykker, kakao og godt pålegg. Kjøttrull var det alltid i påsken. Alle til bords og eggene ble avduket. Man satt samlet rundt frokostbordet, gjerne en lang frokost hvor minner og historier fra gammelt av ble delt. Gode minner! 

Ønsker alle sammen en flott påskehøytid. Hver med sine minner og tradisjoner. 

Den gamle grinda. En tur langs "gamle" stier....

Ikke direkte relatert mot drift av butikken, men tradisjon og historie man har med seg er også med på å forme drifta og de tradisjonene som følger med.  

Påske og vår...

Når snøen tiner. Sola har fått skikkelig tak og bare noen flekker med snø ligger tilbake hist og her. Vei, eng å myr tørker opp sakte men sikkert og man ser det mer "lekt" å trø utover allfarvei. Da tar man gjerne beina fatt og går en tur dit man kjenner seg igjen fra "gamle" tider, barndommen. Hver påske og vår var det obligatorisk tur langs fjæra. Og nå som man igjen tar turen kjenner man seg godt igjen. De gamle grindene som far har satt opp står der fortsatt. Portstolpene er massive stokker, noen ser ut til å være henta opp fra fjæra som driv-tømmer. Slitt av vind, vær og sjø. Nå står de støtt som et monument fra tidligere tider.

Det gamle utmarksgjerdet er erstattet med nytt. Bare noen av de gamle stokkene står igjen. Utsikt ut mot "Steinkjærringa". I dag har hun ikke mye vær å stå imot. Det kan være tunge tak og store "brått" når uværet står rett inn fra nordishavet. Dyrka mark og dels golfbane nå. Tidligere var det moltebærmyrer og utmarksbeite. En av "pausesteinen" ligger her fortsatt. Her pleide vi sitte ned å drikke kaffe, om det var moltebær eller blåbær som skulle i bøtta. Mor eller mamma hadde alltid kamferdrops med seg, noen ganger "fylt blanding". Drops i ulike former fylt med bl.a. sjokolade. Mamma hadde som regel sekken med seg og. Saft, kaffe og kjeks. Mamma og mor satt å grovrenska, mens de snakka om hvor de hadde gått og hvor de videre skulle gå etter pausen... Utrolig hvor mye historie som ligger i en gammel stein. Videre på disse turene, første for året, så var det alltid spennende å se hva uværet hadde ført med seg i fjæra. Brusflasker med utenlandsk skrift, garnkuler og annet. 

Den gamle traktorveien vises fortsatt godt. Her har far kjørt langs fjæra. Henta raktømmer og sjekka gjerdene. Her gikk sauene som av en eller annen grunn ikke kunne sendes på fjellet. Lam som var alene og sauer som ikke kom seg opp lenger. "Gamle stier". Her går også tankene om alle turene. Fra den gamle ford-dextane, Volvoen og 1140'en. 1140'en er en John-Deere far kjøpte. Den gang var det en stor traktor. Nå er den ikke fult så stor lenger sammenlignet med dagens doninger.

Nok en grind. Kraftige stolper også her. Porten er sveist sammen av jernrør og hengslene hjemmelagd. Ellers hadde den nok ikke stått like støtt i dag. Her har den stått i mange år. Blitt klatra på, for det var jo mye mer spennende enn å åpne å gå gjennom. Såklart fikk man høre det, men da var det for sent. Allerede kommet over. Var også spennende å stå nede på røret mens man sparka fra og lot porten svinge seg rundt... Fremdeles står den her, som da den ble satt opp. Stram gjetting holder porten lukket. Trikset er å tråkke porten litt ned for å få kjettingen over.

Den gamle båten.

Ikke mye igjen av den nå. Da jeg var liten lå den også her og hver gang man gikk forbi vakte den mange spørsmål. Allerede da så den gammel og slitt. Nå har naturen snart henta den inn igjen og om ikke lenge  er den helt borte. Tatt av tidens tann. Den gang da løp fantasien om hvor gammel den var og hva den hadde vært med på før den havna her oppunder steinen. 

Nå er det ikke langt igjen av turen. Kommer man over bakken her ser man hele gården til mor og far. Man så frem til å komme seg hjem. Årets påsketur langs fjære gikk "utover". Fjæra rundt neset tar vi neste gang. Da går man gjerne innom den gamle jordkjelleren hvor far stabla opp trekasser med potet og kålrot. Nå er den falt helt sammen. Kanskje en gang blir den ordna igjen...

Ønsker alle en fortsatt fin Påske med fine turer og mye kos. 

Vår og etter hvert står sommeren for dør. Mye å glede seg over!

Desember - førjulstid

Butikken er nok en gang pyntet til advent og jul. Den gamle julebyen er såklart satt frem igjen, på sin faste plass i storvinduet. Den gamle nissen med to-raderen står å skuer ut over ett vellfyllt kassaområdet. En god gammel sliter som begynner dra på årene. Kunne kanskje trengt litt maling her og der, men slitemerkene har sin sjarm...

Mye av dette "gamle" man tar frem hvert år bærer preg av tiden som har gått. Ikke nødvendigvis at det er slitt, men det bærer preg av tradisjon, glede, forventning og spenning.

Et julehjerte

Jeg gikk mine 9 år på grunnskolen her på Gimsøy. Siste dagene før juleferie hadde vi juleverksted, hvert år. Slik jeg husker det var det 3 fulle dager. I den tiden kunne skolen gjøre slike ting. Det kan de kanskje nå og, men likevell tenker jeg ikke det er helt det samme nå lenger...

Desember på Gimsøy skole i "gamle dager". Det er kanskje å ta litt hardt i å si at man gledet seg til skolen, men var det en tid på året det skulle være mulig, så var det nettopp i denne tiden. Førjulstiden. Dagene før advent ble det jobbet iherdig med å tegne å lage adventskalender. Denne ble hengt opp i klasserommet. Et flere meter langt papirark ble fylt med motiver, symboler og tekst som omhandlet julen. Etter det hadde hver av oss på trinnet med seg kalendergaver som ble hengt opp slik at alle dagene var fylt opp. Hver mandag startet med at læreren leste høyt. Da fikk vi lov å ha levende lys på pulten, tenk det, og taklyset var slukket. Stemning! Hørte ingen klage på dårlig leselys. Læreren satt bak katetret å leste julefortellinger i lyset fra adventsstaken mens vi satt lydhøre å hørte på. Deretter, fra en bolle med navnene på alle oss i klassen, trakk vi dagens adventskalender. 

Når det var tid for juleverksted måtte vi sette oss opp på hvor vi ville være. Alle måtte være en halv dag på skolekjøkkenet. Det var det kanskje delte meninger om, men kakemenn, havremakroner og nøttekaker måtte lages. Ellers var det å velge mellom tekstil, sløyd og lysstøyping. Grensene mellom disse var ikke alltid like markerte, men slik skulle det være. Lærerne disket opp med hjemmehørende kunnskap om ulike håndarbeid, maling, treskjæring, baking osv. Det var ikke så viktig om man var matematikk-, norsk-, eller naturfagslærer. Av og til ble det hentet inn "ekspertisehjelp" hvor noen av foreldrene kanskje kom å bidro. En plan var det sikkert og forarbeide var nok gjort grundig uten at vi elevene tenkte så mye over det.  Julemusikk fra en sliten CD-spiller i gymsalen, spilleren som man ellers bare hørte engelske gloser fra når vi hadde engelsk. Men nå var det julemusikk det gikk i mens vi jobbet iherdig med de prosjektene vi hadde fore. Vaktmester Jan monterte opp scenen til juleavslutningen. Benker, gulvplater og vegger ble satt opp. For øvrig en populær arena for å leke gjemsel. Ellers ble den ferdige scenen brukt til å sitte å lage eiene-kranser på om ikke lærer Børge hadde øving med ungdomsskolen til årets egenkomponerte julespill. Einer til kranser hadde lærer Roald vært å hente oppe i Hoven tidligere. Utenom arbeidstiden. Tenk det. Og slik tenker jeg det var med mye i denne tiden. Hovedsakelig arbeid på skolen, men noe av tilretteleggingen, planleggingen, skriving av skuespill osv. Forberedelser gjort etter skoleslutt. Hadde det kunnet skje i dag? Kanskje...

Det var en fin tid. Vi ble gitt frihet og ansvar. Så klart var det noe løping i gangene og noen dører som ble holdt, men da ble vi ganske raskt satt på plass. Enkelte lærere, uten å nevne navn, hadde jo, og har nok enda den egenskapen av å være der når det skjer. Uansett om man 100% sikkert visste at den læreren var på motsatt side av bygget når man skulle sette inn støtet, så... Men så var det også den samme læreren som gav beskjed når det var nødvendig, og det kunne like godt være til forsvar for oss elever. 

Denne tiden skulle jeg virkelig ønske at dagens barn og unge hadde fått oppleve, utfra mitt perspektiv vell og merke. Samtalene når vi satt rundt "røret" på lys-støypinga. Ned den lille trappa i den lille gangen inn til 10. klasserommet. Hver etter tur dyppa vi lysveiken i smelta stearin til det var tykt nok til å passe i lysestaken. Flotte lys ble det og. Ikke sjelden de lå fint innpakka av stolte lysstøpere som gaver under juletreet. Gode minner. 

Tilbake til hjerte som innledet disse minnene fra fortidens juleforberedelser på Gimsøy skole. Det hjerte sydde jeg på tekstilen en gang på 90 tallet. Læreren jeg hadde da bemerka det engang hun kom inn på butikken i fjor. Da hadde jeg nylig overtatt butikken her. Hun husket at jeg sydde det på juleverksted. Det tenker jeg sier litt om tiden som var og den skolen jeg gikk på. Den gang det var tid til å gjøre slike ting. Da en lærer på en liten skole på bygda, midt i Lofoten, hadde mulighet og tid til å vise en liten gutt hvordan man klippet, flettet og sydde et jule-hjerte i filt fylt med bomull. Vi var ikke så mange, ingen stor-skole. På godt og vondt vil mange si. Uansett, etter så mange år husket hun det. Man forsvant ikke i mengden. Var ikke bare en av mange, og det var ikke lærerne for oss elever heller. I allefall ikke for meg.

Det hjerte henger nå for tredje året på rad i vinduet på døra inn til butikken min. Og det skal nok henge der hver desember så lenge jeg driver her. Praktisk med en bjelle festet slik at man hører når det kommer kunder så klart. Det var kanskje tanken første gangen det ble hengt der, men nå betyr så mye mer. Et minne. Et Godt juleminne fra barndommen. Ett av mange. Et minne som plinger hver gang det går i døra. 

Gode minner! 

Julehøytiden.

Barndomsminner, førjulstiden og butikken...

   Til jul skal butikken bugne av julesteming!

Dette husker jeg spessielt fra da jeg selv var liten og gikk på skolen. Vi pleide gå av bussen i krysset ved butikken. Derfra gikk vi siste veibiten oppover til skolen mens bussen kjørte innover til Barstranda å hentet ungene der. Det var alltid en spessiell spenning mandagen etter 1. søndag i advent.        Da hadde nemlig Lillian og bestefar Leif, som da drev butikken, pyntet. Når vi gikk ut av bussen og kikket mot butikken kunne man skimte det rød-lilla lyset fra glittret som var hengt opp i stor-vinduene og som farget vinduslysene. Julebyen og nissen med lys var kommet opp i storvinduet ved kassen. Snøspray og julevindu. I forhold til pyntingen og lyssettingne i dagens juleutstillinger var kanskje ikke dette så "mye", men her var det gjort i tråd med tradisjon, med omhu og glede. Ingen fast fabrikert utstilling som var lik om man nå kjører øst eller vest. Hvordan pyntingen var i de andre butikkene i Svolvær, Leknes osv. husker jeg forsåvidt ikke så mye av fra den tiden. Det var slik som dette det skulle være. Nå var det advent og nedtelling mot jul. Julestemninga knyttet til butikken her husker jeg godt og den sitter i enda. Glittret som han på reolen rett fram når man kom inn døra. Stå der å la det tynne glittret gli mellom fingrene. Handel før jul, kø fra kassa og bak i butkken mens det kontinuerlig ble fyllt ut mer varer. Utfyllingen, særlig kjølevarer, var nok noe mer tungvindt den gang uten at man som liten tenkte noe over det. Varene var nå der ;) Folk pratet over fulle handlevogner om gaver, husvask og kakebakst. Der og da var det kanskje ikke noe særlig. Der man sto ganske så utålmodig i ett iherdig forsøk på å ikke mase, noe man hadde fått beskjed om å ikke gjøre i forkant av butikkbesøket, men køen rykket stadig fremover og man kom til kassa hvor man da kunne legge varene i julenett. Den gang hadde man på butikken egne nett til jul, med "God Jul" og flotte nisser. Tenk det! 

Julepynt ja, den gang gang var det en selvfølge med lysmansjetter på stearinlysene. Disse i ulike farger med kuler i rødt, gull og sølv, kristorn og julestjerner til 5,- stk. Disse lå i hyllen på den første reolen man kom til når man tok til høyre innafor døra. Juleløpere med skikkelige nisser, dompapper og juletrepynt. Glasskuler med glitter... Alt dette opplevde man og fant man altså her, på den lille butikken. Gode minner! 

Dette er noe jeg håper å kunne videreføre litt av selv om tidene endrer seg. Jeg tror fremdelse mange føler på det. En forventning når ting blir gjort noenlunde likt år etter år knyttet opp mot en spessell tid som julen er. Tradisjon, uavhengig av hva man tror eller hvor man komme fra. Klare skape litt av den samme stemningen, spenningen og forventningen som jeg selv husker fra da jeg var liten og gikk av bussen, i krysset ved butikken.

Ønsker alle en 

God førjulstid.

Barndommens juleminner - Gode minner

Ventetiden er i gang og kalenderlukene åpnes, én for hver dag.

Og sååå sent dagene går. Usannsynlige lange uker, hvor dagene nærmest stopper opp. Husker første milepel i ventingen var da man nådde 10. desember. Da var man omsider kommet til to-sifferet på kalenderen, og man følte man begynte komme seg greit uti desember. Husker vi hadde slike sjokoladekalendre. Spenningen var hvilket mønster som var på sjokoladen. Og det var mer en nok. Det var nedtellingen som var viktig. Kalender fikk man også om man leste blad. Donald Duck, Mikke Mus eller min favoritt - Bamse, verdens sterkeste bjørn. Kalender med koselige julemotiver hvor ett nytt bilde ble avslørt for hver luke man åpnet. Gode Minner! Neste milepel på krypgangen mot jul var den 20. Da begynte det så vidt nærme seg og man så enden på ventetiden. Den lengste måneden i året. Så kom lillejulaften. Dagen som var like lang som hele desember til sammen. Slik føltes det i allefall i mine unge år. At det kunne snu så totalt skulle man ikke tro. Nå er ikke dagene lange og mange nok for å skulle rekke unna alle gjøremål. Lukene åpnes unna for unna i en forrykende fart mens man hele tiden må forsøke huske på å få gjort alt, og i tide.

Ofte kan man savne tiden som var. Bekymringer for jula og alt som hører med var ikke så stor den gang. Julebaksten for eksempel. Det første som ble bakt. Hjortetakk, eller smultringer som noen vil kalle det, men nei. Dette var hjortetakk. Deigen måtte lages dagen før og stå over natta. Kom hjem med skolebussen og det var baking av hjortetakk, så var det å gå veien ned til mor og far. Mamma og mor bakte alltid disse sammen slik jeg husker det. Da sto den store brødforma på vedovnen i kjøkkenet, full av hjortetakk. Helt fornøyd skulle man visst aldri være med julebaksten. Enten var noen for mye stekt ellers så var ikke utformingen helt korrekt. Noe skulle det være, men smaken var det aldri noe å si på. Ikke noe av det andre heller etter hva jeg kunne se, men sånn var det. Gode minner!

En annen ting før jul. Husvask, ja kanskje til og med rundvask. Vegger, tak og for ikke glemme gulv- dør- og taklister. Siste dagene før jul, eller helst siste dagen, så var stua å regne som et begrenset område. Her skulle man helst ikke gå om det ikke var helt nødvendig før gulvteppene kom på, som den aller siste finishen. Dette var en del av juleforberedelsene hjemme. Også skulle det pyntes. Kroken innerst i stua kunne gjerne bli ferdig litt tidligere. Tidligere vil da si den 22. desember. I kroken her var det alltid spennende å kikke. Veggseksjonen som luktet av teakolje. Juleduker, glitter, kuler og de gode "gamle" nissene som var som tatt ut av Lars Carlsons julemalerier. Mange av disse pyntet etter hvert opp resten av stua og de øvrige rommene i huset, sammen med oppsatser laget av julestjerner og svibler med et teppe av reinmose rundt, plukket noen uker i forveien. Engler og levende lys. Lillejulaften, lengste dagen i året, var også tiden for å kjøre ut gaver. Da fikk mamma ordne hjemme mens jeg ble med pappa rundt meg julegaver. Var dagen, 23. desember, lang i seg selv var denne turen rundt om i de "tusen" hjem med gaver også noe med det lengste man kunne oppleve som liten. Tusen hjem var er liten overdrivelse, men følelsen var ikke langt unna. Siste stopp på denne rundturen var på Barstranda, til mor og far der. Her smurte alltid "mor på Barstranda", som jeg kalte henne, på julebrød med kjøttrull. "Far på Barstranda" hadde pynta juletree i stua tidligere på kvelden. Her var det å kikke på den gamle juletrepynten mens far hvert år kommenterte hvor heldig de hadde vært med juletreet i år, mens han humra og lo. De hadde plasttre. Da kunne det gjerne spøkes litt rundt hvor heldig man hadde vært med det.  Gode minner!

Kvelden før kvelden var kommet. Man kom hjem etter en gavetur lenger enn lang. Spenninga var stor når man åpna døra til soverommet. Ferdig pynta med juleduker, nisser og juleløpere. Et stort gulvteppe over hele gulvet og ny-redd på senga med flanell-sengesett. Gode minner!

Så var det sengetid. Juletreet sto upynta i stua, som heller ikke var helt ferdig enda. Siste strøket skulle gjøres etter vi hadde lagt oss. I allefall treet. Det skulle vi aldri se før selve dagen. Ligge i senga. Leke med nissene på nattbordet. Fantasere rundt juleløperne som hang på veggen. Hva nissene gjorde, hva de hadde i gavene og hva de skulle. Utrolig hva man fikk ut av ett bilde. Ingen nettbrett og youtube den gang da. Omsider sovna man, etter å ligget våken, i noe man selv oppfattet som en uendelighet. Ikke ulik hele måneden, de siste dagene og kvelden for øvrig.

Julemorgen. Våkne til nissepakke på nattbordet eller på gulvet foran. Strømper hadde ikke vi. Her var det nissepakke, og den åpna man ikke før man hadde kommet seg opp og i stua. Juletreet, ferdig pynta. Men ingen lys. Her var det å begynne lete. Finne den ene løse pæra som med noen få vridninger tente treet og julestemninga til det fulle. Glitter i rødt, grønt, gull og sølv. Glasskuler, kongler og pynt i alle farger. Julekurver vi hadde laget på skola oppgjennom årene. Ikke alle like sjarmerende, men de hørte julen til og skulle henge på treet. Engler og flagg hørte også med. Så var det å sette seg godt til rette i stua for å åpne nissepakken. Julegodter og klementiner. Noe å kose seg med mens man så julemorgen på tv. Mamma fyrte opp i ovnen. Nyvaska glassrute. Aldri lyste varmen så godt opp som på julaften. Gode minner! Kongerøkelse og grønnsåpe i skjønn harmoni. På kjøkkenet var det tent lys i julehusene på benken. Slike med te-lys. Disse er nærmest ikke få tak i lengre. Så var det frokost og man kunne smake på kjøttrullen. Deretter ned til mor og far med gaver før dagen gikk sakte videre. Noen år kjørte vi nedover til Gimsøysand etter middag for å høre. Den klare lyden fra kirkeklokka som ringte jula inn i gamle ærverdige Gimsøy kirke. Om været var klart, slik det alltid var på julaften før når man var liten, med snø over det hele. Da kunne man høre lyden av kirkeklokka helt utover til oss på Saupstad. Gårdsplassen var opplyst av fakler og oljelykter. Siste på programmet før pakkene skulle under treet var kaffe. Noe så unødvendig... i allefall etter mitt synspunkt på den tiden. Men da tente vi også lysene på englespillet. Englespillet hadde sin faste plass oppå tv. Den gang det var plass å sette noe oppå tv. Det var ikke mye snakk om flatskjerm. Da snurret englespillet og plinget for hver gang stavene traff messingklokkene. Julestemning!  

Deretter var det tid for å legge pakkene under treet. Vi la aldri pakkene under før kvelden. Pappa la under mens han telte. På forhånd hadde vi gjettet på hvor mange gaver det var. Deretter var det å sette seg godt til rette. Jeg satt alltid i hjørnet på sofaen. Klar. Mamma satt foran juletreet og leste opp gavene en for en og delte ut. Til Tony fra .......... Så mye spenning! GODE MINNER!

Den tiden var det julestemning. Hele desember og ikke minst, siste dagene før jul. En stemning jeg er så heldig å ha fått beholde. Den kan variere fra år til år, men den er der og den kommer alltid før eller sener innen den 24. desember. Et håp og ett ønske at alle og enhver skal få oppleve. Man vet at det er langt fra alle som får det, men vi som får det skal være evig takknemlig for det. Også må vi ta vare på den stemninga for årene som kommer. Den kan aldri brukes opp uansett hvor mye vi deler av den. Det er viktig å huske på. Også er det viktig å huske at det må ikke være gullende rent over alt. Pynten trenger ikke være så flott og kakene så mange. For et barn er det ikke det som teller. Men opplevelsen av noe godt i tiden mot jul.

Så fra meg til dere alle. Med ønske om en riktig God førjulstid - God Jul!

Høst og sausanking

Rundt midten av september gikk det ut befaling fra saulaget om at hele bygda skulle innskrives til å gå manngard.... Riktig slik var det vell ikke, men slik føltes det for en liten gutt da sausankinga starta på Gimsøya. «Alle» var involvert. Masse folk! Biler og traktorer med hengere i alle størrelser. For meg virka det som om hele bygda var engasjert i sankinga. Slik var det naturligvis ikke, men store deler av familien var med. Mor og far, onkler og tanter osv. dreiv jo med sau, så da ble man involvert, og det var stor spenning. Nå skulle sauene ned.

Rikelig med klær ble man såklart beordra av mamma til å ta på. Ull-klær, lester, langhals, kjeldress og støvler. Skifte måtte såklart også med. Man kunne jo tråkke seg våt. Kaffe på kanna, store matpakker var smurt, så gikk turen ned til gården for å hente mor. Far hadde kjørt tidlig avgårde. Da vi ankom Jenndalen var det å finne «kommandobilen». Far kjørte denne. Bilen var rigga med stor antenne på taket og fastmontert walkietalkie inni. Her var det alltid spennende å sette seg inn i baksete. Man satt liksom på første rad å fikk med seg alt. Man måtte være stille. Far måtte høre det som gikk over radio fra de som var i fjellet. Han hadde full kontroll på hvor hver og en var og fulgte fjellet fra side til side med kikkerten. «Nå kom de over fra Hjørndalen....» Man kunne se saueflokken komme gjennom kløfta innerst i dalen, et stykke over "Geitryggen". Nå måtte det være noen å stoppe dem så de ikke løp videre bort og oppover mot benkene og stor-ura. Da kunne de smette over til Barstranda. Men der var det noen å stoppa flokken. Benkene, Geitryggen, Skjåln, stor-ura.. Alle disse lokalnavnene oppe i fjellet hadde far full kontroll på. Og de som gikk i de områdene kjente de også. For de som var ny, var det nok litt værre. Full kontroll, tilnærma. Fikk man også med seg de som kom over fra Trolldalen nå så kunne man begynne trykke på nedover. Samtidig kom det folk fra aksla som fulgte liene og skogen innover. Nå måtte alt sammkoordineres slik at man møttes noenlunde samtidig innerst i dalen og fikk samla flokken der.

Dette gikk over mange timer. De som gikk fra andre siden og kom over fjellet starta gjerne i 9-10 tiden. Samling av flokken i dalen kunne skje så seint som i 15-16 tiden. Var man ekstra uheldig var det noen dyr som rev seg løs fra resten av flokken og løp oppover. Da var det bare å henge seg etter å få stoppet dyrene før de gikk over. Da kunne det bli venting, men som regel gikk det greit. Når folket var kommet ned og flokken samla seg innerst i dalen kunne far slå av radioen i bilen og vi gikk alle som en innover. Nå skulle den etter hvert enorme flokken med sau inn i grindene. Da måtte vi være mange å stå rundt. Litt løping og roping ble det, men det gikk.

Praten tok seg til. Nå var det ikke bare flokken med dyr som var samla, men alle som hadde gått fra ulike kanter kom sammen og delte historier fra turen og erfaringer fra tidligere år. Kaffe og mat ble tatt frem. Slitne folk skulle få påfyll av energi. Jobben var enda ikke helt over. Videre skulle dyrene sorteres etter øremerkene og kjøres hjem. Hver sauebonde hadde sin farge. Far og mor hadde orange øremerker. Idar hadde gul, Ernst i Hovsund rød og i Jenndalen var det blått... Enda var det mange fler. Disse skulle sorteres, nummer skulle noteres. Mor stod ved grinda og tok i mot nummer etter hvert som vi fikk tak i dyrene med orange øremerker. Listene ble tatt med hjem og man kunne se hvor mange dyr som evt. mangla. Noen turer til i fjellet ble det som vanlig. Man fikk aldri alt ned på en gang. I tillegg til Jenndalen sanka man på Vinje og på Barstranda. Alle skulle ned, og man stilla opp om det var andre som mangla dyr. Et stort fellesskap og gode minner blir det av slikt. Noe å se tilbake på nå som tidene endres. 

- Tony -

Sen-sommer og bærplukking.

Da jeg var liten var sensommeren tid for turer over raet og opp til Hoven for plukking av blåbær. Tyttebær også, men den var som oftest moden etter skolestart, så da ble meste av plukkinga gjort i skoletiden. Noe som for så vidt passet veldig bra. Samtidig, i alle fall nå når man ser tilbake på det nå, så var det mange flotte turer i bærmarka. Mamma ordna til en liten tursekk med litt forskjellig i. Kaffe, saft, kjeks og kanskje noen smurte brødskiver. Alt etter hva som ble ordna i sekken kunne man se an hvor lenge det ble. Ble det smurt niste, så ble det gjerne hele dagen i marka. Når alt var klart, sekken, bærbøtter og turklær var det over veien for å hente mor før vi satte kursen utover mot Vik, hvis vi skulle i Hoven å plukke. Noen ganger gikk vi opp veien til «Adolfvannet», plukket oss over raet til vi kom til Vik. Husker en gang vi kom innover. Da var det allerede noen i blåbærtuene. Med tørkle på hodet og bær-spanna i ene hånda. Oldemor. Litt plukking også var det å finne seg ei tue å sette seg ned på. Finne frem kopper og kaffe og ta seg en velfortjent pust i bakken. Den gangen vi møtte oldemor gikk vi ned dit etterpå. Hun hadde det hvite huset før storsvingen. Der var det ordna til med kaffe og noe å bite i. Husker ikke helt sikkert, men mener far kom kjørende å henta oss i Vik den gangen. Så slapp vi gå hele veien tilbake. Innerveien som vi kalte den. Stien som gikk på innersiden av Hoven. Fra Hedvig og over til Adolfvannet. Nå er den nærmest grodd helt igjen. 

Var mye bær i marka. Jeg plukka alltid i en sånn «liten» blå bøtte, så holdt man motet oppe når man så det monna litt i bøtta. Mamma hadde ei «svær» bærbøtte. Gjerne ble den plassert på ei tue også hadde hun ei mindre hun gikk med. Når den var full var det å tømme over. Ikke ofte jeg hadde behov for det da, men det skjedd noen ganger. De gangene man var ekstra ivrig og mamma viste meg noen tuer med mye bær. Minner om en svunnen tid. Tur med mor, mamma og meg i bærmarka. Også den gang, med oldemor også. 4 generasjoner oppi Hoven i blåbærtuene, ikke verst bare det.

Vell hjemme var det rensking. Helst var det mamma som ordna dette, men noen ganger var jeg med på dette også. På hver vår side av kjøkkenbordet med blåbærspanna midt på bordet og hvert vårt fat som vi renska på. Så var det å tømme den ferdigrenska bæra over i en bakebolle. Når alt var renska ordna mamma med syltinga. Certo (tykkningsmiddel) og sukker. Bæra hos oss ble ikke kokt. Rørt og frosset i små beger. Da beholdt man den beste smaken og farga på bæra. Mamma hadde et lager av beger i skapet nede på matboden. Smørbeger osv. var vaska og tatt vare på til formålet. Perfekte til syltetøy. Enda står de der. Stabel med beger og lokkene som hører til. Fleste er påskrevet, type bær dato og årstall. Mamma hadde orden i sakene. Noe man lære av og føre videre. Disse årene etter at mamma gikk bort bruker jeg fortsatt de samme begrene og jeg skriver alltid på innholdet og når det er plukka. 

Sommerferie i mine unge år

Da jeg var liten var det å reise bort ikke nødvendigvis det som skulle til for at det ble ferie... Sommerferie var det man automatisk hadde når skola var over og finværet kom. Nede hos mor og far var det å hente frem "avlesservogn" og fôrhøster. Transportbåndet ble dratt frem, der det sto nedsenket og nedstøvet innerst på låven. Nå skulle alt frem, smøres opp og sjekkes. Klargjøring til sommerens store eventyr, vell og merke for meg som liten. Slotta! Men først st.hans. Før i tiden var det alltid fint vær på st. hans... Husker såklart noen unntak, men det som har satt seg best er de solfylte st.hans-feiringene vi hadde oppe ved det vi kalte adolfvannet. Her var det grilling og kaffe. Gummibåten ute i vannet, kanskje bada man og. Mamma hadde pakka sekken med alt for mye greier, men slikt skulle det være. Ingen ting skulle mangle og alt fikk plass i sekken.

Rundt st.hanstider var det også at kyr og ungdyr skulle ut. Også ett eventyr for meg som liten. Alltid noen kyr som bare dosa gjennom gjæret og kom seg ut. Man løp aldri så raskt som da man skulle nå igjen å stanse ei ku på ville veier. Ungdyra skulle tas ut med grime og "leies" på beite. Dette var jeg for liten til å være med på. Like greit kanskje. ALLTID var det ett eller flere utskudd som måtte dra avsted. Mer enn én gang bar det i grøfta med både mann å dyr. Noen saftige gloser kom det vell, såfremst det ikke var storebror Kenneth som bar ut... "Farsken" var vell av det kraftigste glosene som kom derfra. Etterpå var det kaffe. Mors vafler ble ikke sjelden servert her. Var været fint ble det dekket på i hagen. Hagemøblene ble gjerne tatt ut i samme slengen. Gode Minner!

Så var det tid for slotta. Olaf-marka, Inge-marka, ner-marka, nesset og i Kleivan... Så nær alle markene hadde navn eller betegnelse. Storebror Kenneth kjørte unna mens far slo. Å rygge inn på låven med full avlesservog var det nærmest noe sagnomsust over. Her hadde nemlig en vogn gått gjennom fikk man fortalt. Det kunne såklart skje igjen... Mor sto nervøs på trappa å fulgte med. Sto hun ikke der var hun oppe på låven å passa på at man gikk ut eller sto så langt unna midtgangen som mulig. Her var det skummelt å være fikk man inn med te-skje. Men det gikk bra, år etter år... Denne måten å gjøre slotta på tok lang tid, men likevel var det alltid tid til kaffe. Far kobla høsteren fra 1030'n og kom til gårds med full vogn. Kaffe på låven. Noe alle skulle fått med seg og opplevd! Man satt på syrekanner og det man ellers fant som man hadde sittet på tidligere år. På låven, like innenfor portene ved den gamle kjøkkenbenken som var satt opp der. Stemning! "Gøy appelsinsaft" hadde mor blandet klart til oss minste som ikke tok i på kaffe riktig enda. Vafler, ferdig smurt i en isboks og firkantet pepitakjeks hørte med. Tok man en gåtur innover på låven var det ikke lang tid før man fikk høre "Må du ikje gå å dætt i siloen!" Lyden av avlesservogna som "tikka" i det båndet dro lasset bakover i vogna. For de som ikke har opplevd det, kan det vanskelig beskrives, men de som husker hvordan det var kjenner seg nok igjen. Det var en stemning og en tid som man som liten gjerne skulle hatt igjen en gang til.               Gode minner! 

Når slotta var godt i gang begynte bærsesongen. Multene skulle plukkes. Ute ved fjæra. Mor, mamma og meg. Jeg fikk en liten blå bøtte med hvit hank. Hvitt lokk var det også til, men det ble liggende igjen hjemme. Her var det også tid til pause. Ute ved fjæra var der en flat stein. Her satt vi alltid. Kamferdrops. Noen ganger var det med kaffe og litt kjeks. Husker de gamle portene man måtte gjennom. For meg så det ut som at de hadde stått der i evig tid. Treplank som var merket av vind og vær ute ved havet. Lyden av melkmaskinen fra fjøsen hørte vi såvid uttafor på myrene. Mase gjorde man vell endel. Ble lei og ville hjem. Var det fluer hjalp det ikke akkurat på, men bøttene ble sakte men sikkert fylt og omsider var det å gå hjemover. Sola sto lavt over grøftgresset som fôrhøsteren ikke hadde nådd. Det sto fortsatt høyt. Man kom opp bakken ved storsteinen. Man måtte alltid spørre om den gamle trebåten som lå velta nedenfor. Selv om man visste svaret var det noe spennende ved den gamle båten som aldri skulle på vannet igjen. Kom over høyda og man fikk utsikten mot gården. Man hørte fortsatt melkmaskinen, men nå kunne bli slått av når tid som helst. Langs ungdyrbeita på traktorveien med godt igrodd midtrabatt. Ungdyra kom løpende til. Mamma alltid smått engstelig for at de skulle løpe gjennom gjerde, men neida. Like før bråstoppa de. Fulgte oss helt til enden. Da kom de ikke lenger, men sto å fulgte oss der vi fortsatte. Forbi åskdungen og sjåen, også var vi på gården. Liten prat ved trappa før mor gikk inn og jeg gikk sammen med mamma siste biten hjem. Kveldsmat for hele gjengen med ny-rørt moltbær. 

Gode Minner!

Videre fortsatte det med bærplukking utover. Etter moltebæra ble det blåbær og til sist tyttebær. Siste ble som regel tatt etter skolestart. Tid til grilling ble det. Vannmelon av og til. Da var det fest! Det var sommerferien sin, og man hadde mye å fortelle om på skolen da man var tilbake i "gjenge" igjen. Skulle ikke så mye til.

Etter lang tid uten kafé pga. koronapandemien stengte ned store deler av landet 12. mars, åpnet kaféen igjen lørdag 27. juni. Gjennåpnet i ny drakt. Line-Marita og mamma (Elin) skal ha æren for å ha malt opp bord og stoler. Ble senkveld fredag 26. juni med å få alt påplass. Å vi ble veldig fornøyde med resultatet.

Duken på anretningsbordet er heklet av mor (bestemor Elsa) og stettfatet som står midt på ble kjøpt i Berlevåg vinteren 2014 da jeg (Tony) var på hysefiske med snurrevadbåten Joker. Gode tilbakemeldinger på det som var gjort om, lyst, lett og hjemmekoselig. 

Oppslag i Lofotposten 5. mai 2020. 

29. februar, skuddårsdagen 2020 vs 1996. 

I år, 2020 er det altså skuddår, 29. februar fallt i tillegg på en lørdag. Vi hadde planer om å markere dagen som bare inntreffer hvert 4. år med bål utenfor butikken. Koke kaffe og grille pølser. Helt slik ble det ikke. Et voldsomt snøfall dagen før, med vind og snøfåkk satte en stopper for de planene. Fredag 28. februar lå nærmest hele Lofoten under i snø og veiene lå igjen. Til og med lufta var for snøtung til å kunne fly i. Dermed fikk vi besøk av et helikopter på plassen her. 

Denne dagen begynte litt roligere enn den avslutta. Det var såpass sikt tidlig på dag at jeg, Tony, kjørte til Leitebakken for å hente ved. Da jeg kom i retur fikk jeg se noe "rart" på myra ved krysset opp til Jenndalen. En bil hadde kjørt av veien. Den sto uvanlig langt utenfor veien oppdaget jeg, og den måtte ha veltet eller noe for det var noe som ikke stemte helt utfra det jeg kunne se i snøfåkket... Konturene var noe rare. Bilen måtte ha en underlig kontruksjon på taket. Sekundet etterpå oppfatter jeg at det er et helikopter som står ute på myra. 15-20 meter fra veien. Gjorde forsåvidt ikke situasjonen noe mindre underlig. Jeg tenkte de hadde blitt tvunget ned pga. dårlig sikt og fortsetter vell nå været løyer. Jeg kjører til butikken og får lastet av noe av veden før jeg fortsetter arbeie inne. Én time senere kommer jeg til å tenke på helikoptret igjen. Det er såklart et samtaleemne inne på kaféen, for jeg var ikke den eneste som hadde sett doningen som hadde parkert. Jeg kom til å tenke på pilotene. Været var like dårlig som igjen betø at de nok fremdeles var "strandet" ute på myra. Lite kaffe og dårlige toalettfasiliteter som det er der oppe tok jeg bilen å kjørte oppover. Riktig nok der sto de. Akkurat da jeg kom var ene piloten ute å sjekka snøforholdene på rotorene og om maskinen sto greit i myra. Jeg satte bilen i veikanten, hvorvidt den var synlig, også gikk jeg for å høre om de var værfaste. Joda, de var det. Smått fortvilt over at været ikke så ut til å lette noe særlig. Jeg fortalte om butikken og inviterte de ned for kaffe, varme osv. Noe de tok i på, men usikkerheten var stor vedr. maskinen som sto noe usikkert. Myr er ikke beste underlaget... jeg forklarte at det kunne være mulig å lande utenfor butikken hvis de ville det. Parkeringa ble etterhvert sjekket ut etter at de hadde fått varmen i seg i kaféen. Her var det godt mulig å lande. Sikta ned mot butikken fra Jenndalskrysset derimot var mer usikkert. Løsningen her ble følgebil/traktor. Mikael ble tilkalt. Først rydda han parkeringa eller helipaden som det nå måtte hete ;) Deretter kjørte vi oppover til helikoptret. En plan B ble satt ved en utkjørsel oppe på Jenndalsveien. I tilfelle sikta ble for dårlig kunne de lande igjen der. Mikael skulle kjøre med traktoren, snudde bakfre arbeidslys oppover og med rotorer og fulle lys skulle helikoptret følge traktoren og veien ned til butikken. Samband hadde vi også. Radio både i bilen og traktoren. Det ble satt blitsere på varebilen så jeg kjørte forran traktoren i 30/35 km/t. Nede ved Haneseth kjørte jeg på for å nå butikken og evt. få rydda klart området. Bilen ble posisjonert utfra instruks fra piloten, Mikalen kjørte traktoren over og spærra den nedre innkjøringen. Helikoptret gjorde en turn over området og landa perfekt midt på plassen som var rydda. Ikke ofte man har noe slikt på parkeringa. Bukker og bil med blinklys ble satt opp rundt maskinen. Her kunne det stå trygt. Pilotene lå over på Hov hestegård. Lørdagsmorgen var de påplass igjen. Fikk kosta snø og is av maskinen. Ca. kl. 10.30 tok de av og fortsatte det opprinnelige oppdraget de hadde fra dagen før.

Det ble liksom sentrum for skuddårsmarkeringa 2020.

I 1996 var det heller ikke noe å si på markeringa! Kaffe og brødmat på isdisken. "Man tager det man haver". Utkledning og stor stemning den gangen for 24 år siden! Fantastiske flotte minner fra tidligere drift av butikken. Den gangen var det nærmat.